Bioøkonomi har sneket seg inn som ett av de nye ordene i vårt vokabular. Hva menes med ordet? Har det noe innhold, og hva er eventuelt nytt?

Magnar Forbord, publisert i Nationen 17.09.2015

Bioøkonomi betyr ganske enkelt økonomi som baserer seg på utnyttelse av biologiske ressurser. Og mer presist, slik ordet brukes, fornybare biologiske ressurser. Det betyr ikke at en ikke-fornybar ressurs som olje ikke brukes i bioøkonomien. Men det sentrale er å foredle fornybare biologiske ressurser til verdifulle varer og tjenester. Dette er jo i og for seg ikke noe nytt. I jordbruket har mennesker drevet foredling av biologiske ressurser i årtusener. Høsting av biologisk overskudd fra havet er jo heller ikke særlig nytt.

Det er spesielt to grunner til at det likevel er riktig å bruke et nytt ord her. Den første er klimadiskursen. Verden må få ned utslippene av skadelige klimagasser. Dermed må den økonomiske aktiviteten vris over i «grønn retning». Bioøkonomi er et svar på dette, riktignok ikke det eneste svaret, fordi vi også har ikke-biologiske fornybare ressurser slik som vind, vannkraft og jordvarme. Det andre er befolkningsøkningen, som bl.a. øker behovet for mat. I sum betyr dette at bioøkonomien av i går ikke er tilstrekkelig for morgendagen. Bioøkonomien må i framtida dekke økende og til dels andre behov. Skal miljøet samtidig ivaretas, krever det at bioøkonomien utvikles på en smart måte. Og smart må bety mange ulike ting; eksempelvis utvikling i teknikk (presisjonsjordbruk, bioteknologi m.m.), organisasjon (smartere verdikjeder, smartere lokalsamfunn), gjenbruk og resirkulering.

En av stikkordene er å tenke på tvers av sektorer, som f.eks. når Norske Skog begynner å bruke biologisk avfall fra havbrukssektoren, skogbruket og jordbruket til å produsere «grønt» drivstoff (biogass) for transportsektoren og kanskje strøm til egen produksjon. Det er altså viktig å utforske muligheter som ligger i koblinger mellom de ulike bioøkonomiske sektorene, og hvordan kompetanse, teknologi og organisasjonsformer kan overføres fra andre sektorer, inkludert oljesektoren. Således er bioøkonomi ikke «bare» et nytt ord. Det er en betegnelse på en ny måte å tenke på. Begrepet løfter perspektivet fra enkeltproduksjoner og –næringer til systemnivå og samfunnsnivå.

Realiseringen av dette grønne skiftet må skje i markedet, men er avhengig av «drakraft» utenfra, i form av aksept blant forbrukere og befolkning og gjennom politiske virkemidler. Det er ikke selvsagt hvordan dette skal skje. Når en diskuterer strategier for framtidig utvikling av bioøkonomien i Norge, er det viktig å huske på at den er svært sammensatt. Det er derfor vesentlig at det ikke settes opp et ensartet målsettingshierarki for hele den norske bioøkonomien, men at en differensierer. Samtidig er det viktig å tenke utenfor de sektorgrensene vi har i dag. Dermed, for å vri på et kjent bioøkonomisk uttrykk: Det handler om både å se trærne og skogen. Imidlertid gir bioøkonomibegrepet i seg selv ingen garanti for at vi når fram. Det sier heller ikke noe om hva resultatene blir rent konkret. Og selv om begrepet for mange gir positive assosiasjoner, betyr ikke det at begrepet skal være fritatt for kritikk. Mye, men ikke alt som skjer i bioøkonomiens navn samsvarer med visjonene for et bærekraftig samfunn. Allerede ser vi konturene av en kritikk som vil snakke om en øko-økonomi i tillegg til eller i stedet for en bioøkonomi. Kanskje må vi i framtida operere med to begreper.

Magnar Forbord – Mer enn et nytt ord – Nationen 170915