Lag på lag med kart over natur og samfunn legges oppå hverandre for å finne ut hvor Norge bør bygge opp fremtidens industrier. Det store spørsmålet er hva vi skal leve av etter oljealderen.

Av: Anette Tjomsland, NIBIO

For 50 år siden var det få som kunne forestille seg hvor betydningsfull oljen skulle bli for norsk økonomi. Nå setter både forskere og politikere sin lit til at bioøkonomien kan redde både velferdsstaten og klimaet.

Avfall kan bli verdifullt

Bioøkonomien handler om at vi etter oljealderen må leve av fornybare biologiske ressurser fra jord, skog og hav. Spørsmålet er hva slags naturressurser som finnes, og hvordan de kan bli til mat, medisiner og energi på en måte som ikke ødelegger for fremtidens generasjoner.

Biosmart er et stort tverrfaglig prosjekt hvor forskere skal finne ut hvilke fortrinn Norge har, og hvordan overgangen til bioøkonomi kan skje på en smart måte. En av tingene som undersøkes er hvor det kan etableres nabobedrifter, såkalte klynger, som samarbeider om nye idéer og gjenbruker hverandres bi- og avfallsprodukter.

Det finnes allerede flere eksempler på hvordan avfall kan bli til verdifulle ressurser. Kollektivselskapet Ruter la nylig om til fornybar diesel på alle sine ferjer i Oslofjorden. Drivstoffet produseres av slakteavfall, frityrolje, fettrester fra ulike prosesser, og avfallsstoffer som skilles ut ved Coca Colas produksjon av biokorker.

Oslo_X_beskaaret_foto Ruter

Avfall kan bli til verdifulle ressurser. Kollektivselskapet Ruter la nylig om til fornybar Diesel på alle sine ferjer i Oslofjorden. Drivstoffet produseres av slakteavfall, frityrolje, fettrester fra ulike prosesser, og avfallsstoffer som skilles ut ved Coca Colas produksjon av biokorker. Et viktig element i bioøkonomien er at ulike bedrifter må utnytte hverandres bi- og avfallsprodukter. Foto: Ruter.

Kart viser vei til fremtiden

– For at bedrifter skal kunne samarbeide og utnytte hverandres bi- og avfallsprodukter uten at vi skal få urimelige og unødvendige transportbehov, må ting ligge i nærheten av hverandre,  sier forsker i NIBIO, Svein Olav Krøgli. Vi ser at dette skjer allerede i dag.

Forskerne bruker kart og geografiske analyser og modeller for å finne ut hvor disse stedene kan være.

– Vår modell legger kartlag oppå hverandre, for eksempel jordbruk, industri og skog. Da kan vi se hvor det er mye av alt. Vi finner velegnede steder utfra ressurser og avstand til ting, som veier og kunnskapsmiljøer, sier Krøgli.

Det er ikke nok at et område er rikt på naturressurser. Kvaliteten må være god og det må være lett å frakte ressursene fra naturen til fabrikken. I Norge er det for eksempel en del steder hvor det ikke er mulig å bygge gode skogsbilveier, rett og slett fordi det er for bratt. Da tar det lang tid å frakte ut tømmer. En neste utfordring er å få tømmeret videre til leveringsstedet. Flere steder, særlig langs norskekysten, er det nødvendig med båttransport – og det blir fort dyrt.

Når NIBIO har funnet ut hvilke steder som er aktuelle, regner Sintef på detaljene og lønnsomheten.

– Vi vil trenge at ulike sektorer samarbeider og at man fjerner vanntette skott mellom jordbruk, skogbruk og havbruk. Hvor kan industrien satse på å etablere seg, og hvilke produkter bør det satses på? Spørsmålet stilles av Vibeke Stærkebye Nørstebø fra SINTEF i en sak om Biosmart på gemini.no.

eksempel_slide2_SINTEFAvfall kan bli til verdifulle ressurser. Kollektivselskapet Ruter la nylig om til fornybar Diesel på alle sine ferjer i Oslofjorden. Drivstoffet produseres av slakteavfall, frityrolje, fettrester fra ulike prosesser, og avfallsstoffer som skilles ut ved Coca Colas produksjon av biokorker. Et viktig element i bioøkonomien er at ulike bedrifter må utnytte hverandres bi- og avfallsprodukter. Foto: Ruter.

SINTEF har laget en figur som viser hvordan en klynge kan fungere. Bedriftene i klyngen henter naturressurser fra nærliggende jord, skog og hav, via de billigste transportrutene.

Østfold viser vei

Det er fremdeles tidlig i prosjektet. Forskerne jobber nå med å utvikle modellen for å finne ut akkurat hvilke kart som skal legges oppå hverandre, og hvordan dette skal analyseres. Østfold brukes som pilotfylke.

– Det er ikke tilfeldig at industrien i Sarpsborg, Halden og Fredrikstad ligger der den ligger. Det handler blant annet om transport, jernbane og vann. Derfor er dette området interessant å se nærmere på, sier seniorforsker Wenche Dramstad i NIBIO.

Østfold huser dessuten bedriften Borregard, som bruker fornybare bioressurser til å produsere miljøvennlige kjemikalier som kan erstatte oljebaserte produkter.

– Borregaard i Sarpsborg er en bedrift som kan sies å ha utviklet sin egen klynge. Bedriften håndterer mange prosesser internt. De har for eksempel tatt noe som tidligere ble sett på som et avfallsprodukt, og utviklet nye produkter, for eksempel lignin, sier Dramstad.

Lignin er bindemiddelet i tømmer. Det kan blant annet brukes som flytregulerende middel i betong, tekstilfarge-stoff, plantevernmidler og keramiske materialer. Det kan også brukes som bindemiddel i dyrefôr.

Borregård foto Morten Gunther-NIBIOBorregaard i Sarpsborg. Foto: Morten Günther

100 års kartlegging legger grunnlaget

Takket være over hundre år med kartlegging og forskning på jord, skog og hav så vet vi nå mer om de grønne fornybare ressursene, enn vi visste om de fossile verdiene til havs da Norge oppdaget olja.

– Vi nyter nå godt av et langt og hardt kartleggingsarbeid hvor veldig mange mennesker har vært ute i felt i veldig mange år og tegna kart, sier Dramstad.

Det betyr at vi vet hva slags naturressurser vi har, og hvor de ligger.

Plutselig oppdager noen noe nytt

Dramstad tror at bioøkonomien kan bli litt som olja. Plutselig oppdager noen noe nytt som får store konsekvenser for samfunnet.

– Plutselig er det noen som knekker en kode. Men jeg tror at uansett hva slags teknologiske nyvinninger man ser for seg så er det vanskelig å komme utenom naturressursene våre. Det er tryggest å sørge for at vi har ressursene og tar vare på dem, samtidig som vi utnytter potensialet i nyvinningene til fordel for planeten og oss selv.

Krøgli er enig, og mener det er viktig å være forberedt.

– Det med olja så vi jo ikke komme. Den gang ble det gjort noen smarte valg.  Det må vi gjøre nå også, knyttet til bruk og forvaltning av ressursene.

Om tre år foreligger resultatene fra alle delene av forskningsprosjektet Biosmart. Da er det opp til politikerne hvilke veivalg Norge skal ta.

– Vi prøver egentlig å hjelpe til ved å lage et gigantisk objektivt beslutningsgrunnlag for politikerne, avslutter Dramstad.

Tur til eplegården

Tilgang på naturressurser er et sentralt spørsmål. Tilgang handler om mer enn at det er mye av en ressurs på ett sted, det må også være mulig å frakte for eksempel tømmer fra skogen til fabrikken. I Norge er det en del steder hvor det ikke er mulig å bygge gode skogsbilveier, rett og slett fordi det er for bratt. Foto: Anette Tjomsland.

Tekst: Anette Tjomsland, NIBIO

Wenche Dramstad

Wenche Dramstad

Avdelingsleder

(+47) 906 44 133

wenche.dramstad@nibio.no

Fakta om Biosmart

Prosjektet BIOSMART (2015-2018) skal lage en framtidsanalyse som tegner opp interessenter og aktører i en bioøkonomi, og hvor man kan finne de ulike ressursene.

Forskere fra Bygdeforskning (prosjektleder), SINTEF, NIBIO, NTNU og Norut – foruten en rekke internasjonale forskningsinstitusjoner, skal i løpet av tre år jobbe seg gjennom 11 tema, eller arbeidspakker. En rekke vitenskapelige studier skal gjennomføres på bioteknologiske overgangsprosesser (transitions), juridiske rettigheter, aksept i befolkningen, hvilket nivå/omfang man kan forvente av verdiskaping m.m.

1500 bedrifter innenfor jordbruk, skogbruk, havbruk, industri og biovitenskap skal få spørsmål om hva de ser for seg i framtiden. Hva bruker de ressursene til i dag, og hva tenker de om mulighetene for en endring?

Det kartlegges også hvor interessante ressurser befinner seg, som for eksempel hvor det produseres korn og fiskeprodukter, og hvor folk med ulik kunnskap er plassert.

Biosmart finansieres av Norges forskningsråd via BIONÆR-programmet.

Kilde: Gemini.no

Kartoverlay

De nederste kartlagene viser hvilket geografisk sted det er snakk om. Kartlagene i midten viser forskjellige ressurser i området, som for eksempel skog, jordbruk, transport og industri. Laget på toppen viser resultatene etter at alle kartlagene er «smeltet sammen». Da kan forskerne se hvor det ligger til rette for å bygge opp industriklynger. Illustrasjon: Simon Dramstad.